Jeg kan vel ikke si at den starter med “vannet gikk klokken..” eller “riene startet…”, men jeg kan si at dagen startet som vanlig og vi dro på en av våre ukentlige kontroller på føden med ctg og gyn på ultralyd.
Onsdag 20. juni dro vi som vanlig på en av de to ukentlige kontrollene våre. Vi hadde ikke med sykehusbagen, da det ikke var noe tegn på fødsel, og det var en helt vanlig dag. Det eneste vi hadde med var helsekortet, bagen til Ulrik og kamera (dette har ligget i bilen i mange uker), mobil og lommebok.
Kontrollen startet med en skikkelig undersøkelse av meg og deretter ultralyd. Vi startet ultralydundersøkelsen og alt så ganske bra ut der. Da de målte motstanden i navlestrengen og fostervannet ble det plutselig litt for legene å diskutere. Motstanden var økt en del og fostervannet var minsket en del fra kontrollen før. Gynekologen sa hun mente det var tryggest å indusere (sette i gang) fødselen med en gang, men hun ville rådføre seg med en annen gynekolog først. Vi fikk beskjed om å gå opp på føden å vente på at laben skulle komme å ta noen blodprøver av meg, og vente på svar om fødselen skulle settes i gang. Nå var klokken 11 og to spente sjeler satt i gangen på føden.
Det tok ikke lang tid før de kom å to blodprøver og like etter fikk vi beskjeden om at fødselen ville bli satt i gang. Denne dagen stengte fødeavdelingen kl 16.00, så vi rakk det så akkurat. Vi fikk et rom og mat. Deretter kom gynekologen med tabletter som skulle sette i gang riene (cytotec). Vi ble godt informert om hva dette var, hvilket formål tablettene egentlig har og og hvilken virkning de har på gravide, deretter spørsmål om det var greit med de. Vi visste hva dette var fra før, så vi sa det var greit. De fleste fødeavdelinger bruker disse.
Jeg ble koblet på CTG og det skulle jeg ha under hele fødselen (betryggende å ha så god kontroll på rier og Ulrik). Kl. 14.00 kom det en del maserier, de kom ganske regelmessige og var litt sterkere enn kynnerene, men absolutt levelige. Vi hadde det faktisk riktig så koselig. Mange tanker svirret rundt, spente fordi nå var det faktisk fødsel på gang og begrenset hvor mange timer det var til vi fikk hilse på lille Ulrik. Vi pratet, lo, koset oss og slappet av. Det var ingen som fikk beskjed om at det var noe på gang, så det føltes litt “ekkelt” å ikke svare helt sant på de mld som kom. Typisk at jeg fikk mange mld om det var noe på gang, akkurat denne dagen.. Hehe :)
1400-2000 – Jeg ble undersøkt ganske ofte, og hadde ikke mer enn 1 cm åpning. Det var liten fremgang og ting gikk tregt, derfor ble vannet tatt i håp om at det skulle bli litt forgang. De koblet på en skalp (en elektrode på hodet til Ulrik, som målte pulsen hans, bedre enn den vanlige ctg på magen). DA kom riene, da var jeg ikke i tvil om at det var rier, for å si det slik. Nå kjentes de både i magen, ryggen, her og der og det ble straks vanskelig å bevege seg. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle bruke pusteteknikken jordmoren hadde lært meg og det gjorde jeg. Jeg pustet meg igjennom alle riene, og ettersom timene gikk ble de verre og verre. Dessvere ble de ikke mer effektive.. Jeg stod stiv som en stokk å klamret meg fast i prekestolen. Der jeg ble “plassert”, der stod jeg til jeg var nødt til å flytte på meg. Bjørnar lo litt, husker. jeg. Han syntes det var litt komisk at jeg stod på samme plassen hele tiden.
Annenhver time ble jeg undersøkt og hadde fremdeles bare 1 cm. Jeg begynte å bli sliten, hadde masse vondt og det ble litt demotiverende med så liten fremgang. Heldigvis er jeg glad for at jeg hele tiden tenkte på Ulrik og det ga meg nok motivasjon i seg selv. Jeg var hele tiden veldig blid og positiv, jeg gledet meg jo sånn til å endelig få gutten min i armene.
Kl.2300-0000 Nå hadde vi prøvd både akupunktur, mer stripping og det var fremdeles 1 cm åpning og avgjørelsen om å koble meg på drypp og flytte meg på fødestuen ble tatt. Jeg hadde såpass vondt og var ganske sliten, så jeg grudde meg litt til dryppet, siden jeg hadde hørt at riene er ganske heftige med drypp. Det stemmer. Allerede på den laveste dosen kjente jeg stor forskjell og ble med en gang optimistisk (tross smertene). Nå ble jeg sjekket hyppigere, og fremdeles ingen fremgang. Dryppet ble skrudd opp og det ble til slutt så vondt at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var fremdels blid (i mellom riene, som kom VELDIG ofte), men hadde ikke like stor tålmodighet lenger. Helst ville jeg at begge jordmødrene og Bjørnar skulle være helt stille og ikke røre meg, noe jeg sa til slutt. De siste undersøkelsene var ganske så grusomme, siden riene var så sterke. Jeg greise nesten ikke la jordmødrene gjennomføre dem eller ligge stille på rygg.
Herlige bilder, kan ikke si det er de beste bildene av meg, men sånn er sannheten. Ikke lett å ta seg så godt ut under en fødsel.
Jeg er ikke heeelt sikker på klokkeslettet (ca 04.30- 04-45), men det ble bestemt at Ulrik måtte forløses med keisersnitt, da han begynte å bli slapp, det var ikke noen fremgang og fødselen kunne vare i 10-12 timer til. Da gikk ting ganske fort. Jeg ble forbered for keisersnittet, trillet ned på operasjonsstuen, flyttet over på operasjonsbordet, fikk stappet slange i nesen, nåler i armene og rullet på siden for å få spinalbedøvelsen (noe jeg virkelig ikke ville ha). Det ble ikke gitt noe særlig informasjon om hva som skjedde underveis, det var så mange mennesker der og alle hadde hver sine oppgaver. Bjørnar ble litt uvel og måtte legge seg på gulvet i 2 min, men vips var han tilbake og satt ved hodet mitt. Jeg fikk mange spm om jeg kjente ditt og datt, noe jeg gjorde, men det vestenlige var at jeg ikke kjente om det var varmt eller kaltd (noe som tyder på at bedøvelsen virker, for det var visst veldig kalt det de hadde på magen). Jeg var ganske redd og bekymret. Det ble ganske vanskelig/merkelig å puste ordentlig siden muskulaturen i var bedøvet, men det var visst normalt (?).
Når gynekologen holdt på å ta ut Ulrik var det en utrolig merkelig følelse. Jeg kjente at han holdt på inni magen min. Det kjentes ut som noe gnisset i bekkenet. Det tok ikke mange minuttene fra de åpnet til han var ute, men det føltes som en liten evighet. Legene snakket seg i mellom og jeg ble litt redd. Jeg husker jeg sa til Bjørnar at han skulle snakke til meg, så jeg fikk annet å tenke på. Plutselig hørte jeg babygråt. Den lyden kommer jeg aldri til å glemme. Da selvfølgelig kastet jeg opp der jeg lå. Antakelig kom det av et blodtrykksfall. Bjørnar ble med Ulrik og jeg fikk en ny “assistent” som holdt pussbekkenet og tørket oppkast. Det ga seg ikke med det første, så jeg fikk kvalmestillende. Jeg fikk ikke vite noe om Ulrik, annet enn at jeg hørte han gråt. Barnelegene undersøkte han og Bjørnar var med og tok bilder og holdte han litt.
Jeg ble flyttet til intensiven for overvåking. Timene gikk og ingen kom (annet enn de som sjekket meg). Da ble jeg redd. Jeg lurte på om noe var galt siden Ulrik ikke fikk komme eller noen andre kom med informasjon. Til slutt kom Bjørnar og jordmoren, men ingen Ulrik :( Jeg fikk se bilder på kameraet og ble med en gang forelsket. Det var den nydeligste babyen jeg hadde sett og tårene rant. Jeg fikk vite at Ulrik lå i kuvøse fordi han sittret (skalv) og hadde lavt blodsukker.
Etter 5 timer på intensiven fikk jeg endelig komme opp på føden igjen. NÅ skulle jeg få se babyen min. Men nei, det fikk jeg ikke.. Jeg fikk ikke reise meg pga fare for spinalhodepine (ARGH) og det var ikke plass å trille meg inn på barnestuen i sengen, kuvøsen kunne heller ikke trilles inn til meg. Bjørnar vekslet på å være hos meg og Ulrik. Han tok bilder og filmet gutten vår og kom og viste meg. Jeg spurte hver eneste sykepleier og jordmor om jeg ikke kunne får se han snart, men det var ikke så lett å ordne. Etter nesten 9 timer var det nok. Da ba jeg om å få snakke med barnelgen (som enda ikke hadde snakket med meg eller informert om hva som skjedde). Da kom det endelig en barnepleier og med Ulrik. Den følelsen var ubeskrivelig. Han var så utrolig vakker. Ulrik var veldig våken og tittet opp på meg. Med tanke på hvor lavt blodsukker han hadde var han veldig opplagt, synes jeg. Han hadde problemer med å regulere seg selv og skalv en del. Derfor ble det besluttet at han skulle sendes med helikopter til Neonatal intensiv i Ålesund. Jeg fikk ikke være med i helikopteret, da kuvøsen tok båreplassen. Bjørnar og jeg ble sendt med ambulanse. Det var tungt. Vi kom frem ca kl 0900 til ålesund. Jeg hadde ikke vært på barsel lenge før de kom trillende med han. Da hold jeg han i armene mine et par timer før han måtte tilbake på neo ♥
Fødselen gikk ikke “helt som den skulle”. Jeg synes det var en ganske skummel opplevelse, da jeg hele tiden var bekymret for Ulrik. Det at jeg ikke fikk sett han med en gang gjorde og at opplevelsen av det hele føles litt trist, siden jeg lå å bekymret meg så mye, men alle jordmødrene og legene og ikke minst Bjørnar gjorde at det ble en fin opplevelse alikevel. Jeg hadde gledelig gjort det mange ganger til. For nå har vi vært så heldige å få en velskapt, frisk og vakker liten gutt, og ikke noe i hele verden kan måle seg med det. Den følelsen man får for disse små vidunderene kan ikke beskrives. Så ydmyk, så redde man blir for at noe skal skje med dem, så stolt, så forelsket. Instinket våkner med en gang.
De neste 8 dagene var vi i ålesund, på neonatal. Et opphold som har betydd utrolig mye for meg. Vi ble kjent med mange fantastiske mennesker og et helt unikt opplegg. Vi fikk lære veldig mye, ble godt ivaretatt og fikk være med elsklingen vår ♥ Oppholdet vårt i Ålesund kommer senere, nå er det en liten gutt som vil ha mammas oppmerksomhet og mat ♥
Ulrik ble født 21. juni 2012 kl 05.21. Han var 48 cm og 3385 gr.
Ha en fin dag, solstråler :)
.jpg)
